Til tross for at jeg brukte tre timer i lavafossen (nettbanken) i går, fikk jeg til slutt gjort NOE for å illustrere favorittskikkelsen min.
Kvinnen i boken nevner aldri navnet sitt, og etter som årene går, har det mistet sin betydning. Siden ingen igjen vil ha bruk for det – glemmer hun det selv.
Post-apokalypse
En middelaldrene kvinne befinner seg på en jakthytte i Østerrike. Sammen med søsterens familie som hun har et distansert forhold til. En morgen våkner hun alene, uten at vertskapet har kommet tilbake fra kroen kvelden i forveien. Dette får hun ikke til å stemme. De ville aldri latt henne sove alene i jakthytten.
Hun begynner å gå mot landsbyen, men slår seg på en usynlig vegg som hun ikke klarer å ødelegge, ikke kommer igjennom og ikke kommer rundt.
Alt ser pent og rolig ut på andre siden. Hun får øye på en mann som sitter bøyd over brønnen, med vann ennå i hendene, midt i morgenvasken. Han sitter helt stille. Alt på andre siden er som fryst, forsteinet, dødt.
Neste bok jeg skal lese er The Road. Har du tips til noen gode robinsonader?
Violent as these storms were, the sky was clear the next morning, and the mists billowed only in the valley. The meadow seemed to be floating along on the clouds, a green and damply gleaming ship on the white foaming waves of a turbulent ocean. And the sea subsided slowly, and the tips of the spruces rose from it wet and fresh.
I had waited much too often and much too long for people or events which had never turned up, or which had turned up so late that they had ceased to mean anything to me.
Veggen, Marlen Haushofer.
