Mammapermisjon

Hvorfor er det viktig at fedre tar del i dagomsorgen for babyen det første året?

Det er ikke et ekte spørsmål. Det er et argument for innførelsen av pappakvoten. En ærlig problemstilling ville være hvordan kan vi best legge til rette for at babyer, uansett familiestruktur, får en optimal start på livets landevei. Men nei. Vi skal ta tak i farsrollen. Far som ikke har det i seg å prioritere bleieskift fremfor paragrafer eller skift av impellere. Far som senere prioriterer kamerater før støvsugeren, Teddy´s før Valentines Day og føkk it, skal vedde på at vi like godt kan anta at risiko for vold også er større, om ikke 10 uker dedikeres etter departementets design til far. Hadde jeg vært mann hadde jeg bannet og steiket over de idiotiske insinuasjonene som murrer i departementets mellomgulv.

Jeg delte første permisjon sylskarpt mellom en redneck av en pappa og meg selv 50/50, mens nummer to (kremt, med en annen far) ivaretok jeg helt selv. Selv om pappaen var kyndig omsorgsarbeider, med lang erfaring fra barnehage. Hadde jeg ikke hatt fleksibiliteten til å ordne dette på beste måte, ut i fra hver og enkelt situasjon, hadde jeg klikka.

Det er ikke første gang jeg lar meg fornærme av Pappakvoten og dens tilhørende barnehageretorikk. Jeg kaller permisjonsordningen konsekvent for mammapermisjon. Og debattanter iler til for å irettesette meg:

Det er ikke mors tid. Det heter foreldrepermisjon.

På tide da, at venstresiden virkelig viser baller. Gir fedre egne rettigheter, ut i fra sin arbeidssituasjon. – og kaller pappadelen noe annet enn pappakvote.

Venstresiden har funnet en sak som samler tradisjonalister på både venstre og høyresiden til dugnad. I stedet for å sette barns rettigheter til optimal omsorg først, har de gjort permisjonssaken om til en likestillings – og ikke minst likelønnssak.

Og i tradisjonalismens tegn fortsetter venstresida og SV å tåkelegge sivile rettigheter inn under kjernefamiliens rammer. En slik strategi kommer sikkert ikke til å skape hodebry og friksjon fremover. Holy hell, permisjonsordningen klarer ikke engang å ta høyde for studenttilværelsen som forsørgersituasjon per i dag.

Sorry, svak zen. Tiltaket er ikke legitimert. Men guess what. Jeg skal gi en oppskrift på hva som ville fått meg til å revurdere:

1. Innrømme fedre rettigheter ut i fra egen arbeidstilknytning og arbeidssituasjon.
2. Empiri. Omfattende studier av barnefamilier som kan gi innsikt i faktisk situasjon. Basert på fenomenologisk metodikk. Og ikke bare førstegangsforeldre. Men førstegangs, – andregangs og gjerne tredjegangsforeldre. Hos studenter, arbeidsløse og arbeidstakere i ulike næringer. Samt alenemødre og alenefedre, hvor omsorgen fordeles ikke bare mellom to personer, men forskjellige steder.
3. Undersøke i hvor stor grad mannsdominerte yrker også har tilleggsordninger for å dekke videre inntekt over seks ganger grunnbeløpet i folketrygden, som er det NAV i dag dekker, og om ikke dette kan ha en sammenheng med folks preferanser for deling av perm seg i mellom.

Mitt gjett er at dette vil føre til hodebry. Men når man dikterer folk på mikronivå, i så slitsomme og sårbare perioder. Da bør man vite hva man driver med.

Med forbehold av hypotetisk deduktiv metode,  – Love Kvinnekongen.