Mads Gilbert

3. juledag fikk Mads Gilbert en SMS. I den sto det: “Nå smeller det. Hvor er du?”

Det tok ikke lang tid før Mads Gilbert var på plass i Shifa, med god hjelp av statsminister Stoltenberg. Det var ingen, ingen, ingen andre vestlige representanter i området. Det hadde blokaden sørget for. Ingen vestlige vitner. Området var renset for det vi i vår del av verden godtar som troverdige blåøyde vitner. Men vi visste. Allerede i desember visste verden. Da Israel ikke lenger lot vestlige diplomater, humanitære organisasjoner og andre få fritt leide inn i Gaza. Men verden fikk vite. Gjennom satelittbilder, digitale medier og Mads Gilbert.

Omtrent en million mennesker i Norge, sies å ha deltatt i en eller annen protest mot den forbrytelsen som er begått av Israel. Vi følte vel alle på maktesløsheten, men vi gjorde noe. Norge er det eneste landet, det eneste landet som ikke brøt diplomatiske kontakter med Hamas. Det er jo noe å være stolt av. Jeg var en av de mange, mange norske som mottok sms fra Gilbert. “Gør noe” sto det. “Vi lever i historiebøkene nå”. Jeg var ikke meg selv resten av dagen. “Vasser i død, blod, amputater”. “Barn, gravid kvinne”. Jeg deltok i alt jeg kunne delta på.

«De bombet det sentrale grønnsakmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa. Hades! Vi vasser i død. Blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg
har aldri oppleve noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle!»
SMS fra Mads Gilbert

På Al-Jazeera så jeg en videosnutt som viste en ung pappa med to barn. To bittesmå barn. Skutt. I hodet. I brystet. Øynene var fortsatt åpne, mørke, fortsatt redde, fortsatt spørrende. Men uten liv. Barna var skutt av fotsoldater på ordre av Peres. For i Gaza var hverken menn eller kvinner første prioritert målskive. Det var barn. 314 barn drept av en hypermoderne krigsmaskin, av en vestlig militærmakt.

Mandag denne uken traff jeg Mads Gilbert og fikk høre hans fortelling. Fortellingen om et klaustrofobisk hermetisk lukket område. Fullpakket av et ungt folk allerede preget av lidelser og traumer. Et ungt folk. Gjennomsnittsalderen er rundt 17 år. Unge foreldre med mange barn. Målskiver for en lærepenge Peres hadde avgjort som passende.

Gilbert fortalte at da FNs skolebygning kollapset under Israels målsikre bombing, fikk legene i Shifa spørsmål fra et stort europeisk mediehus om det var barn blant ofrene. Legen hadde bekreftet at det var det absolutt, hvorpå journalisten kritisk spør: ” Men var det ikke et hamasbarn, da?”

Nå, Israel, venter krigsdomstolen i Haag.